Praksisen min er nå ferdig

3 uker har flydd, og nå sitter jeg her og ikke vet helt hva jeg skal tenke eller føle nå når det hele er over.
Det har vært en utfordrende periode, men også så utrolig spennende og lærerik! Jeg har vært så utrolig heldig å bli kjent med mange flotte mennesker, som det var trist å si farvel til.

Her på bilde kan dere da se hvordan jeg ble pyntet siste dagen min på det katolske barnehjemmet. De sang og sang for meg, og gav meg et utrolig koselig hjemmelagd kort. Litt kleint var det midt oppi det, men var jo en fin avslutning.

Nå reiser jeg allerede i morgen til Antananarivo, hvor jeg skal tilbringe resten av tiden før jeg skal snu nasen hjemover i begynnelsen av januar.

min tredje siste uke i praksis, men så gøy vi har det!

På det ene barnehjemmet har vi kost oss med ballonger, på SDL og det andre barnehjemmet har vi lagd masker, skikkelig slager og så GØY vi hadde det! 

Bilde før vi leker gjemsel med masker, hoho. 

For en herlig gjeng! Gruer meg skikkelig til å si hade til alle barna jeg har hatt noe med å gjøre i min praksis periode! 

Tamatave og Foulpoint

Uheldigvis for meg så de dagene jeg var syk av matforgiftningen var egentlig mine avspaseringsdager og planlagte tur på en etterlengtet "miniferie" sammen med Thomas. Den ble da en del utsatt, og når jeg endelig følte meg bra etter det, så sta som jeg er måtte vi jo komme oss av gårde, så vi fikk noen få dager der vertfall. Noe som resulterte i at jeg tok på meg en kraftig forkjølelse og var slakk egentlig hele ferien. Jaja, man lærer aldri gjør man vell?
Men til tross for forkjølelsen så klarte vi å kose oss fordi om. Kokosnøtt er jo et must når man er på ferie på kysten. 

Da vi kom var det overskyet, men det gjorde ikke så mye, var fint fordi om.

Thomas mimret fra barndommen.....

Her får man ikke være i fred på stranden.Det er hele tiden folk som kommer å selger ulike ting, som f.eks han her med alle hønene.

Eller disse som ville selge maten sin, eller andre som vil ha deg med på båttur. 

Denne bungalowen leide vi under vårt opphold, er det ikke bare idyllisk? 

Område rundt der vi sov. Madagascar er bare helt fantastisk!

I Tamatave studerer min venn Ruphin, så det var helt fantastisk å treffe han igjen!
Han var i Norge(Kristiansand)  gjennom hald fra august 2013- juni 2014. 

Solnedgang på stranden!

Tivoli.Se mennene som står på hver sin side av hjulet. De brukte da kroppsvekten sin for å få hjulet til å gå rundt. Motor hadde de ikke.. Er jo farlig!

Solnedgang i SabNam.
Nå er jeg tilbake i Antsirabe og skulle egentlig jobbe i dag, men pga forkjølelsen min valgte jeg å ikke dra i dag. Det er jo ikke noen grunn for å dra å smitte alle de 50 barna med min forkjølelse. De får jo ikke noe glede ut av det akkurat. 

sykkeltur og matforgiftning

I slutten av oktober fant vi ut at vi skulle ta oss en "trenings-sykkeltur" til Lac Trivitra .
Marte , Thomas og jeg. 

Langs veien. Vi var vell egentlig alle enige om at det var en hard tur bort dit, fordi det var på dårlige
humpete veier og mye oppoverbakker. Men trening og andpustne ble vi vertfall. 

Jeg har da vært her tre år siden, men husket ikke at det var så hardt. Men se hvor nydelig!
Her kunne man da gå rund vannet. En historie her var to som ikke fikk være sammen med hverandre, at de da tro hit å hoppet utenfor sammen.

Mannfolket er så fornøyd da vi kommer frem og maten kan spises =)

Vi kunne da bade her hvis vi ville, men siden vi har hørt at regel 1 er å ikke bade i stillestående vann,
så valgte vi fint å la være.

Turen var da på 37,64km (syklingen, så var det vell noen km rundt og opp til innsjøen.)
Vi brukte totalt frem og tilbake 3,5 timer.
Nedover fikk vi så vondt i hendene av å holde hendene på bremsene, fordi det er så humpete veier,
så det går ikke an å bare renne fritt nedover. Til vår overraskelse så kjente vi det faktisk ikke så mye i rumpa. Vi var så brune og fine når vi kom hjem (dekket av et tykt støvlag, hehe) 

En super tur, det eneste vi ikke hadde forutsett var at dagen etter og de påfølgende dagene skulle både Marte og jeg ligge strøkne. Enten så ble vi matforgiftet av noe mat eller en kombinasjon av alt støvet vi fikk inn mens vi syklet. Første døgnet levde jeg på jus, fordi det jeg prøvde å få i meg bare kom opp igjen. Det ble noen laaange dager med lite mat og lite energi. MEN. Jeg har jo vært heldig som ikke har blitt noe syk av andre ting sålangt da.

Ellers den siste tiden har gått i jobbing, fremdeles like spennende og utfordrende, ikke minst har jeg skrevet ferdig en av oppgavene som er et av kravene til praksis og hatt midtveid (overmidtveis) evaluering med veilederen min her og læreren min hjemme i Norge.

Min praksis

Nå er det ikke lenge til jeg allerede er hallveis i praksisperioden min. Jeg har litt delte meninger rund dette her i skrivende stund. 

På den ene siden skal det jo bli godt å bli ferdig, fordi praksis er ikke bare en lek og moro. Men også utfordrende , lærerikt og slitsomt. Hvor tålmodigheten min testes for fullt. 

På den andre siden begynner jeg å bekymre meg for at det kommer til å gå veldig fort. Jeg begynner allerede å grue meg til å si hade til alle barna, til å avslutte noe jeg nå begynner å komme godt inni. 

Nå har jeg kommet over tiden hvor alt bare var nytt og alt bare var helt annerledes. Hvor jeg slet med å forstå det kulturelle og hvordan de andre ansatte håndterte ting. Ikke minst var jeg veldig opphengt i det med økonomien, at en ikke kan gjøre noe pga den dårlige økonomien her nede. Jeg har kommet til en bedre forståelse at når man ikke har tilgang på mye penger, da må man ta til takke med det man har, og gjøre det beste ut av situasjonen.  

Jeg har både hatt oppturer og nedturer. Men det er som regel nedturene som gjør meg lærerik. Jeg har kommet hjem fra praksis både i godt humør, fordi det har vært en god dag, men også kommet hjem hvor jeg bare har gått rett og lagt meg. Først var det meste bare et slit pga alle inntrykkene og de kulturelle forskjellene, nå har det gått over til en roligere periode, som kanskje til tider kan bli for rolig?

Blir spennende å se hvordan de to siste månedene blir =) 

Ellers forrige helg drog jeg og noen på sykkeltur. Kjente det var en stund siden denne rumpa hadde brukt et sykkelsete. (kjentes godt dagen etterpå).

Se hvor nydelig bakgrunn

Oss 5 på tur. (3 av dem tok da bussen, men Thomas og jeg syklet)

Et levende klatrestativ

Dette bildet forteller egentlig alt om mine dager på Akanintsoa, det ene barnehjemmet.  Når jeg kommer blir jeg omfavnet med mange klemmer , og alle skal sitte på fanget av de yngre, alle vil prate og alle vil leke. Da er det armer og bein som blir dratt i , og klatret på, de får liksom aldri nok. Ikke skjønner de at jeg blir sliten av å ha 5 unger hengende på armene mine i flere minutter av gangen. Klatrestativ på høyt nivå!
Men JEG har blitt så utrolig GLAD i dem og tilknyttet til dem. Jeg gruer meg allerede til dagen hvor jeg skal si hade.

Når det blir for mye og jeg blir for sliten av å ha ungene hengene i armene og på meg, da er det tid for aktivitet.
Slik som rødt lys. Senere hadde vi gjemsel. Jeg fikk smake en ny frukt i dag, som var bare helt dritgod! Følte meg ganske snurt som har gått glipp av den de gangene jeg har vært her på Madagascar. 

Jeg som er vant til å ha grøt 1 gang i uken minst, og nå har vært her i over 2mnd syntes det var på tide å lage risengrøt igjen. vanlig fersk ris ble brukt, og godt ble det! 

I dag lagde hushjelpen vår komler! GLEDE! Er ikke hver dag man får komler andre plasser enn i Norge.
Så var takknemlig for å ha fått ned pose med kålerabistabbe fra mamma. Det er jo et must til komle. (her nede har de ikke kålerabi. ). Ble overasket over at hushjelpen syntes det var kjempegodt..hehe  

Gleder meg allerede til å spise det til kvelds igjen!
Fortsetter maten å være så god, så kommer jeg til å trille hjem til Norge igjen.

Langhelg i Tana + uforutsigbar hendelse

Så utrolig deilig å komme en langhelg til Tana igjen, å treffe både Thomas og venner derfra.
Det var så sykt tilfeldig når jeg og Thomas gikk midt i Tana, og plutselig roper noen på oss. Det viste seg å være vår venn Kennedy (tidligere hald student) som var inne i bilen. Snakk om tilfeldigheter, så da hoppet vi inn i bilen og fulgte han og sjåføren et stykke. De var på vei til Isoraka (nms sin plass i Tana) for å senere hente en norsk gruppe turister.  Glede å treffe kjentfolk! =)

Ellers i løpet av langhelgen har jeg endelig fått handlet meg et skjørt og diverse andre ting, sett en venn av meg sin ferske nyfødte gutt, besøkt broren til Thomas og hans familie, fått skikkelig dilla på grovt brød med ost og skinke, fått med meg litt av engelsk klubben i SabNam, vært på gassisk bibelgruppe, vært på Zumba, vært i kirken, og truffet årets hald studenter :) Hver gang jeg drar til Sabnam ender dagene somregel opp med å være fullstappet av program, men det er jo så mye jeg vil gjøre når jeg først er der!
 

Zumba time! Jeg klarte til og med å dra med meg Thomas, men han
ble litt lat etterhvert...

Så var det dette her da.... Jeg skulle egentlig ta bussen hjem selv, fordi Thomas hadde fri dagen etterpå men skulle på jobb igjen. Men han skulle følge meg ut til bussplassen. Jeg var ganske skreptisk i begynnelsen når vi fant en bil, fordi de måtte dytte den i gang for at den kunne kjøre... Så da tenkte jeg : skal vi gjøre dette hver gang han dauer bilen...". Men siden den var full og skulle gå bestemte jeg og Thomas oss for å ta den. Thomas bestemte at siden vi kom oss så sent av gårde, ville jeg ikke komme frem før det var sent og mørkt, så da ble han med. Takk og lov for det!
Vi kjørte kanskje 7 minutter før bilen stoppet og den måtte dyttes i gang igjen. Deretter kjørte vi kanskje i en toppfart på 60km/t  men gjennomsnittelig  50km/t. Alle bilene passerte oss. Det forklarer litt om hvor god bilen var. Etter tilsammen 30 minutt kjøring ca, stoppet bilen igjen, og kunne ikke fortsette. Den lakk og var ødelagt. Da var det bare å gå ut å vente, fordi sjåføren hadde ringt etter en ny bil. Mekaniker kom og vi ventet-   å ventet-- å ventet......
Så viste det seg at han ikke hadde ringt etter bil.Der stod vi da langs veien og det ble mørkere og mørkere. Hadde ikke Thomas vært der så hadde jeg nok ikke fått med meg noen ting. Tilslutt ringte sjåføren etter en bil, og når den endelig kom så satte vi oss inn i den. Men da krangla sjåførene om hvem som skulle ha pengene..osv   ..
For å gjøre en lang historie kort: Det endte opp med at vi havnet i den samme ødelagte bilen (som visstnok var fikset). Vi kom oss tilslutt etter laaaaang tid til Antsirabe! men jeg skal lett si at jeg var passe irritert over at det aldri kom noen ny buss når sjåføren hadde sagt han hadde ringt, og at de ikke har nok sjekker på om bilene er bra nok! 

Det positive som kom ut av å vente utenfor på en ny buss..osv var den fine solnedgang bakgrunnen! :D 

Besøk i fengselet i Antsirabe

Spennende begynnelse av helg : På fredag var  den «store» dagen , at jeg endelig hadde pratet meg lov til  å få bli med nonnene i fengselet. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle forberede meg. Når man tenker fengsel i utlandet, så tenker man jo at det er desidert mye verre enn Norge, og at det er veldig skittent, lukter vondt..osv..  Heller visste jeg ikke om jeg burde være redd eller hva jeg burde. Det er jo alt fra folk som har stjelt en kylling til folk som har drept noen... 
 Plutselig stod vi utenfor å jeg fikk litt panikk. Hvordan skal jeg vite hvem som jobber der og hvem som er fanger, hvem er farlige..osv … men tok meg selv i at nei, nå må du skjerpe deg Silje. De hadde ikke sluppet deg inn dersom det var farlig. Jeg spurte nonnene om hvilken sikkerhetskontroll de hadde her, men det har de visst ikke, siden de kjente nonnene. For den slags del, kunne jeg ha medbringt rømningsting, eller hva som helst. Men inn kom jeg også uten noen spørsmål.  Vi gikk først inn i avdelingen for jenter/damer.  Damene var 39 stk som var der. De sov 26 stk på et rom(det ene rommet jeg så. ).Det som fikk meg litt oppmerksom her var at de fortale litt om systemet her nede. For en urettferdig verden. Mange sitter inne å bare venter på å bli dømt, Få vite hvor lenge de må sone. Av de 39 damene, var det bare 12 stk som hadde blitt dømt, og 22 venter fremdeles. Vi hadde medbringet ris så da stllte alle seg opp på en lang rekke med koppen sin for å få mat.I fengselet her har de ikke egne celler eller slikt. Alle går "løst" på området. Dette gjør nonnene da fredager og søndager.

*Jeg ble fortalt at Staten støtter med litt mat til fangene to ganger daglig, klokken 8 og klokken 3.  Ellers er det fordelt mellom ulike organisasjoner hvem som kommer med et ekstra måltid om dagen. Som f.eks nonnene fredager og søndag. De fortalte at nå ser folkene bra ut der, men tidligere fikk de ikke nok mat, og de var veldig tynne og rett før de ikke overlevde. Av staten får de tørr cassava.
Manne avdelingen:
Der ble jeg sjokkert med en gang jeg kom inn, fordi ettersom jeg hadde sett damene, så var de ikke så alt for mange. Men der satt det mannfolk overalt. Det var ca 450 mannfolk der ble jeg fortalt. På rommene sov de 83stk(63 ventet på å bli dømt) , et annet rom 247 stk, og noen mindre på et annet rom igjen. De har da 2 planker hver å sove på, så de må vell ligge som reker på rekke å rad. Stakkars de som er store og tar mer plass en 2 planker.  Vi ble fortalt at det er generellt 30% av alle fangene som blir dømt, og 70 % som fremdeles venter. Er det mulig!? Jeg fikk også en omvisning på toalettene, der luktet det veldig vondt, men var ganske greit og rent. Også rommene var ganske rene.

* de har markede der inne, hvor folk kan kjøpe mat og selge mat, noen driver med broderier som er veldig fine og selger dem for 2000 ariary. De får da materialene av andre voluntører.

De hadde også en egen avdeling for de mindreårige, som var fra 16-18 år gamle. Men der var vi bare såvidt innom og gav ris.
Så til det som var mest spesielt:  Det med at folk blir dømt eller ikke. For å bli dømt , så koster det penger, noe som er en av grunnene til at flere ikke blir dømt, fordi de ikke har penger.
Jeg ble også fortalt at mange kan det ta opp til 3 år å bli dømt. Hvis de ikke har blitt dømt på 3 år så slipper fengselet dem ut.(de som har begått mindre kriminelle handlinger. ). Vi spurte om det var mange som rømte, han som hadde jobbet her i 3 år , hadde ikke opplevd at noen hadde rømt enda. En av grunnene til det er at hvis de venter på å bli dømt, og rømmer og blir tatt, så vil de ikke bli dømt.Da kan de risikere å sitte inne livstid. Tilslutt men ikke minst det som opptok meg mest av alt er som sagt at det er korrupsjon på høyt nivå i dette landet. Mange av fangen som har penger kan bare betale seg ut av fengsel uten å bli dømt. UANSETT KRIMINELL HANDLING! Tenk deg da et mann som har drept noen, hvis han har penger kan han bare betale seg ut. 
Når man er i et annet land og lærer om ulike situasjoner slik som dette her, det er da man innser at man burde være glad for systemet vi har i Norge!
 Da vi var ferdige med ris utdelingen og omvisningen, var det på tide å gå hjem. Nonnene sa at jeg burde komme hit på søndag og være med på en gudstjeneste sammen med fangene. Det kunne jo vært interessant, men det de også sa var at jeg bare kunne gå selv, fordi de kunne ikke før klokken 10. Hmm... Jeg alene, til fengselet? For å komme inn var ikke noe problem nå sa de, fordi nå hadde jo vaktene sett meg. Det kunne jo ha vært veldig interessant, men jeg valgte rett og slet å takke nei til dette tilbudet. Kanskje jeg heller kan være med en gang nonnene også har tid. Tror jeg ville føle meg litt mer komfortabel da ja.  =)

Morondava turen med barnehjemmet

Dette var da skiltet som var foran på bussen vår, litt morsomt :)
Jeg kan da begynne med å si at jeg hadde null informasjon om hva vi skulle gjøre, hvordan vi skulle sove, ...osv
Ingen anelse om noen ting, jeg hadde ikke møtt ungene enda men hoppet i denne turen, fordi jeg så en fin mulighet til å både bli godt kjent med barna, men også se samholdet ...osv
Jeg kom til barnehjemmet her i Antsirabe på kvelden før vi skulle reise, for å sove der. Der ble jeg da plassert midt på et rom med 4 andre jenter. De syntes jo det var super morsomt når jeg stod der å strevde med å få opp myggnettet mitt. Men det var store rom med senger til hver person der. Kvelden gikk i kveldsmat og alle ungene som brukte meg som klatrestativ. Vi stod opp klokken 3 på natten for å dra kl 5, men du vet ...gassisk tid.. så vi kom oss av gårde klokken 7. På bussen satt vi 5 i rekka slik som på en vanlig buss i tana, og hadde et barn på fanget.  Har aldri vært med på en tur hvor folk har blitt så bil-syke. Jeg hadde tatt med meg 7 poser dersom jeg skulle bli kvalmen (de stopper ikke her hvis en er kvalmen, da er det bare å spy i pose og hive den ut vinduet.) .Posene mine ble heftig brukt av barna på bussen, og det varte ikke lenge før vi måtte stoppe å kjøpe flere poser.Jeg slapp heldigvis unna, men stakkars barn!

Her var da våres sovesal/oppholdsrom for den uka der. Stolene du ser der i midten skulle være "skillet" mellom guttene og jentene. Jeg ble litt satt ut, fordi jeg hadde forventet at jeg skulle sove i nærheten av de ansatte, men neida. Jeg ble plassert midt i mellom jentene, og delte 2 madrasser med 3 andre. Så det kom som et lite sjokk akkurat det da, fordi jeg så at min mulighet for alene tid eller bare det å snu meg vekk ikke kom til å være et alternativ. For dere som kjenner meg , så er jeg en person som liker å være sosial, men liker godt i løpet av dagen å koble litt ut for meg selv.  Det hjalp ikke på da jeg så flere kakelakker og insekter kravle over gulvet, så da var jeg ganske glad jeg hadde tatt med myggnettet , og innbillet meg at de ikke kunne nå meg da .

En av dagene hadde vi aktiviteten å dra ut med Lakana(båt) til en strand i nærheten for å gå der da.

Krabbene var jo superspennende, og ungene sprang rundt forbi etter dem. Gav meg en annledning til å ikke holde noen i hånden. =)

Mange av fiskerne hadde kommet inn, og det var jo superspennende å se på hvilken fangst de hadde fått. Det er et veldig farlig yrke her visstnok. Fordi man går ut tidlig om morgenen, og kommer ikke hjem før sent på kvelden. Båtene er slik du ser og de må dra langt ut!

NAM NAM, her var det mye rar fangst :)

Store høydepunktet var vell barna som var superglade og hoppet over bølgene.
Følte meg nesten som et barn selv når jeg sprang ned til dem og ble med :)

På veien hjem var jo planen å ta båt da også, men vi endre opp med å måtte gå, fordi vannet hadde synket såpass mye at det gikk ikke. Opplevelse!

Jeg hadde en time en dag når de andre skulle sove middag, hvor jeg gikk alene til stranden. Da fant jeg noen kids som hadde laget denne båten. Synes det er så flott når de lager flotte ting av det de har og finner :)

Under oppholdet var alle delt inn i grupper hvor man hadde ansvar for matlagingen en dag hver. Dette inkludert meg også, så jeg var med å lagde denne salaten da .

Vi var å besøkte en plass hvor det er mange kjente beobab trær. Etterpå hadde vi picnic.

Meg , sjefen på barnehjemmet og to random kids som ville være med på bildet.

Joda...Jeg er fremdeles helt normal....

Høne til middag, da var det bare å ta vekk alle fjæra. Fant et hode og noen involler liggende slengt rundtforbi etterpå. 

Dette er da en av de fineste strendene i Morondava. Det som er spøtt er at det huset rett frem mangler en del planker Også veien på bilde nedenfor. 

Grunnen til manglende planker ble jeg fortalt er at pga situasjonen på Madagascar nå. Mange er fattige, og dermed drar de hit og stjeler med seg en planke eller to, og tar den med til markede og prøver å selge den der for å få penger til mat. 

Dagens lunch.... Tunfisk salat. Er du ikke stolt far?

Lokale unger som danset og sang for oss under maten.

For en fantastisk verden vi lever i!


Alt i alt var turen den lengste uken i mitt liv, tror jeg.
Den var utrolig slitsom, og jeg ble totalt utkjørt.
MEN: jeg ble skikkelig godt kjent med ungene og de ansatte, jeg har nok vært med på en tur jeg vil huske for alltid, jeg lærte utrolig mye nytt om meg selv, jeg ble testet på utrolig mange måter(tålmodigheten min under press) og ikke minst så hadde jeg det jo veldig kjekt til tross for  at det var noe som skjedde hele tiden enten aktiviteter eller ungene som skulle leke med meg.