Et kapittel i livet mitt begynner å gå mot en avslutning. Nå har tiden kommet for å begynne å si hade og snu innstillingene mot å returnere hjem igjen.

Vi hadde skattejakt sammen med både de store og de små barna i barnehagen
vi arbeider i. En skikkelig slager. Her er de store barna. 

De små barna, de er 30+ i hver klasse. og vi har 3 klasser.

Hade fest med engelsk elevene våre(bare noen av dem) med kjeks.

Tur med matvrakene.. Kunne ikke ha med mat på fjellet, så derfor måtte de
spise det før vi kunne fortsette...

Ut på tur aldri sur. Herlig med en fjelltur(selv om den var kort)

Koret vårt hadde påske konsert den 01.april. Det ble skikkelig bra. Kanonfin dekorasjon. Vi sang 24 sanger denne gangen også, mens klipp fra "the passion of the christ" . ble vist over koret. (Vi sang sanger om det som ble vist) Skikkelig bra!

Fine og klare i lilla

Må bare nevne dette her også. Dette er da Gassisk måte å komme seg frem på.
Veien var kuttet og vi måtte ta en omvei, som innebar
plenty av søle. Da måtte alle ut å dytte. For en opplevelse. Her skal vi komme frem uansett!

Nå er det ikke mange dagene igjen og hver dag er nesten fullbooket med ting vi vil gjøre før vi reiser.
Tårevåte avskjeder med arbeidet vårt har vi allerede fått oppleve. Det skal bli så utrolig godt å komme hjem til venner og familie, men en del av meg vil bli her i Madagaskar. Det føles som om jeg på en måte ikke er klar  for å reise eller ikke har fått fullført fullstendig det jeg har kommet for. Forandring har skjedd vertfall.
Det er morsomt å tenkte tilbake på hvor mye små ting betydde som ikke betyr noe lengre.
For å nevne et tåpelig eksempel: Jeg har alltid vært redd for smådyr som edderkopper..osv. Nå enser jeg dem ikke engang. Ellers det med god dysj og god do. Jeg har prøvd både gassisk do (som vil si et hull i bakken), båt do (henge rumpa utenfor og gjøre sitt) og ikke minst bare gå i naturen. Dysj i kaldt vann gjør meg heller ingen ting. Det er løye hvordan jeg selv som person kan tilpasse meg omgivelsene jeg er i. Dette er bare tåpelige eksempler, men det viser litt vertfall. Ikke minst har jeg fått et mye bedre og nærmere forhold til Gud.

Ut på tur

Vi har vært så heldige å få lov til å besøke et av prosjektene shalom arbeider med. 

Før vi kunne reise måtte vi på butikken og hamstre hele 9 doruller og 50L vann. Deretter kunne vi bosette oss i «seilbåten» (fiskebåt). Som skulle ta oss med til landsbyen. Planen var at vi skulle komme frem på kvelden, men pga lite vind måtte vi strande på stranden. Sovingen foregikk i et strand-hus som bestod av et lite rom med tak, men ikke vegger. Bare pinner. Kledningen manglet. Kjempekoselig var det uansett, og stjernene kunne vi titte på rett føre vi forsvant inn i drømmeland.

Båtturen gikk i soling, spising, sosialt og sang. Vi skulle ankomme landsbyen tidlig, men igjen var det dårlig vind, så vi kom ikke frem før på kvelden.  

Mannskapet under dopause på åpent hav. (de sang også)
Do pausen var å sette rumpa utenfor båten og gjøre sitt, for en opplevelse. 

Her er "huset" vi sov i på stranden. 

Da det ble morgen var det på tide med oppdagelsesferd i «Andamoty». Omvisning på skolen fikk vi også. De var skikkelig disiplinerte og satt kjempefint og hørte på læreren. Det var så mange barn i denne landsbyen at de har sluttet å registrere. Det bor tilsammen 780 innbyggere i Andamoty. Blant dem bor det 1 nyutdannet mannlig sykepleier.

DET ER IKKE HVER DAG AT MAN KAN FÅ 150 + ELEVER TIL Å SYNGE «HEAD, SHOLDERS, KNEES AND TOES» OG FÅ DEM TIL Å RISTE BÅDE PÅ ARMER OG BEN.
Dette gjorde vi skjønner du. Vi dro frem det vi kunne av gassisk og satte i gang. Vi fikk spørsmålet om kunne lære barna en engelsk sang og ble det den sangen og «boggi, boggi».  

Sykehuset

Meg i full sving. Her har vi kommet til skuldre

Ity dia "head".

Når vi var kommet til landsbyen hadde mannskapet "fri" Da var det
å late seg i båten. Fantastiske folk. 

Se hvor mange vi lærte sangene til

We take the foot in, we take the foot out, we take the food in
and shake it , shake it , shake it. Dance Boggi, Boggi.....

Kirken

En av mange solnedganger

Dette er et fint bilde på hva jeg har opplevd dette halvåret.
Et år av en annen verden. 

 Vi ble også med på å luke/klippe gresset for å shine opp uteområde litt. Gøy var det, men uheldigvis fikk 4/5 seg blemmer. Når barna så at vi holdt på, så kom de også og var med. For noen herlige barn.

 

Marte i full sving.

Hjelpsomme barna

Godt med en avkjølelse

Vårt transport middel

 Vi hald elevene + en volontør gikk oss en tur i det fine været, litt etter litt kom det unger som var med oss på turen vår, plutselig var det 40 unger omringet omkring oss, som småkranglet om oppmerksomheten og å få holde oss i hendene. Så herlige!

 

Vi hadde ikke fått bidratt med hjelp så mye som vi skulle ønsket. Hadde egentlig bare lekt oss og hatt det gøy fra mitt syn. Som takk for hjelpen fikk vi 2 ender.
1 reaksjonen min: Ender er jo fint, men de lever, jeg vil ikke bære dem hjem.
2 reaksjon min: Whao. Vi hadde som sagt bare hatt det gøy, men så mye satte de i landsbyen pris på at vi hadde kommet og det lille vi hadde bidratt med, whao.» 2 ender er virkelig fin mat her på Madagaskar. Det er julemiddag for dem. Jeg ble helt rørt og ble satt godt inn i tenkeboksen.

På grunn av at båten tok lengre tid enn forventet, så måtte vi reise bare etter 2 dager, men vi var heldige å fikk være med på gudstjeneste. Spennende var det, det var en del som gikk i kirken. 160 stk gikk i kriken ble vi fortalt. Blant dem var det 60 som gikk til nattverd.

Hjemveien tok også to dager, men vi stoppet og badet på en fantastisk nydelig strand.

Alt i alt var turen bare helt fantastisk. Veldig fint vær. Kjempe god mat, fantastisk mannskap på båten, nye opplevelser, godt selskap, nye tanker...

Jeg synes det er utrolig at noe lite kan bety så mye for andre. Eks sanglæringen til barna. Synes også det er så utrolig bra at det finnes så mange bra mennesker i verden. Eks sykepleieren som bor i landsbyen. Han er den eneste sykepleieren der. Også andre mennesker som jobber med forskjellige prosjekter, de gjør en god jobb!.