Morondava turen med barnehjemmet

Dette var da skiltet som var foran på bussen vår, litt morsomt :)
Jeg kan da begynne med å si at jeg hadde null informasjon om hva vi skulle gjøre, hvordan vi skulle sove, ...osv
Ingen anelse om noen ting, jeg hadde ikke møtt ungene enda men hoppet i denne turen, fordi jeg så en fin mulighet til å både bli godt kjent med barna, men også se samholdet ...osv
Jeg kom til barnehjemmet her i Antsirabe på kvelden før vi skulle reise, for å sove der. Der ble jeg da plassert midt på et rom med 4 andre jenter. De syntes jo det var super morsomt når jeg stod der å strevde med å få opp myggnettet mitt. Men det var store rom med senger til hver person der. Kvelden gikk i kveldsmat og alle ungene som brukte meg som klatrestativ. Vi stod opp klokken 3 på natten for å dra kl 5, men du vet ...gassisk tid.. så vi kom oss av gårde klokken 7. På bussen satt vi 5 i rekka slik som på en vanlig buss i tana, og hadde et barn på fanget.  Har aldri vært med på en tur hvor folk har blitt så bil-syke. Jeg hadde tatt med meg 7 poser dersom jeg skulle bli kvalmen (de stopper ikke her hvis en er kvalmen, da er det bare å spy i pose og hive den ut vinduet.) .Posene mine ble heftig brukt av barna på bussen, og det varte ikke lenge før vi måtte stoppe å kjøpe flere poser.Jeg slapp heldigvis unna, men stakkars barn!

Her var da våres sovesal/oppholdsrom for den uka der. Stolene du ser der i midten skulle være "skillet" mellom guttene og jentene. Jeg ble litt satt ut, fordi jeg hadde forventet at jeg skulle sove i nærheten av de ansatte, men neida. Jeg ble plassert midt i mellom jentene, og delte 2 madrasser med 3 andre. Så det kom som et lite sjokk akkurat det da, fordi jeg så at min mulighet for alene tid eller bare det å snu meg vekk ikke kom til å være et alternativ. For dere som kjenner meg , så er jeg en person som liker å være sosial, men liker godt i løpet av dagen å koble litt ut for meg selv.  Det hjalp ikke på da jeg så flere kakelakker og insekter kravle over gulvet, så da var jeg ganske glad jeg hadde tatt med myggnettet , og innbillet meg at de ikke kunne nå meg da .

En av dagene hadde vi aktiviteten å dra ut med Lakana(båt) til en strand i nærheten for å gå der da.

Krabbene var jo superspennende, og ungene sprang rundt forbi etter dem. Gav meg en annledning til å ikke holde noen i hånden. =)

Mange av fiskerne hadde kommet inn, og det var jo superspennende å se på hvilken fangst de hadde fått. Det er et veldig farlig yrke her visstnok. Fordi man går ut tidlig om morgenen, og kommer ikke hjem før sent på kvelden. Båtene er slik du ser og de må dra langt ut!

NAM NAM, her var det mye rar fangst :)

Store høydepunktet var vell barna som var superglade og hoppet over bølgene.
Følte meg nesten som et barn selv når jeg sprang ned til dem og ble med :)

På veien hjem var jo planen å ta båt da også, men vi endre opp med å måtte gå, fordi vannet hadde synket såpass mye at det gikk ikke. Opplevelse!

Jeg hadde en time en dag når de andre skulle sove middag, hvor jeg gikk alene til stranden. Da fant jeg noen kids som hadde laget denne båten. Synes det er så flott når de lager flotte ting av det de har og finner :)

Under oppholdet var alle delt inn i grupper hvor man hadde ansvar for matlagingen en dag hver. Dette inkludert meg også, så jeg var med å lagde denne salaten da .

Vi var å besøkte en plass hvor det er mange kjente beobab trær. Etterpå hadde vi picnic.

Meg , sjefen på barnehjemmet og to random kids som ville være med på bildet.

Joda...Jeg er fremdeles helt normal....

Høne til middag, da var det bare å ta vekk alle fjæra. Fant et hode og noen involler liggende slengt rundtforbi etterpå. 

Dette er da en av de fineste strendene i Morondava. Det som er spøtt er at det huset rett frem mangler en del planker Også veien på bilde nedenfor. 

Grunnen til manglende planker ble jeg fortalt er at pga situasjonen på Madagascar nå. Mange er fattige, og dermed drar de hit og stjeler med seg en planke eller to, og tar den med til markede og prøver å selge den der for å få penger til mat. 

Dagens lunch.... Tunfisk salat. Er du ikke stolt far?

Lokale unger som danset og sang for oss under maten.

For en fantastisk verden vi lever i!


Alt i alt var turen den lengste uken i mitt liv, tror jeg.
Den var utrolig slitsom, og jeg ble totalt utkjørt.
MEN: jeg ble skikkelig godt kjent med ungene og de ansatte, jeg har nok vært med på en tur jeg vil huske for alltid, jeg lærte utrolig mye nytt om meg selv, jeg ble testet på utrolig mange måter(tålmodigheten min under press) og ikke minst så hadde jeg det jo veldig kjekt til tross for  at det var noe som skjedde hele tiden enten aktiviteter eller ungene som skulle leke med meg.

Min praksis =)

Praksisplassen min er et prosjekt som heter SDL: på norsk: diakonale tiltak for marginaliserte unge og kvinne. I hovedsak går ut på å prøve å få folk ut i arbeid. Dette er som sagt et prosjekt gjennom den lutherske kirken her på Madagaskar. Her har de ikke Nav kontorer som man kan gå for å få støtte eller hjelp til å få jobb. Ettersom jeg har forstått er det ikke staten som tar tak i dette problemer med diverse kirker rundt forbi. SDL driver da med blant annet forskjellige treninger/veiledning om forskjellige temaer som hva målet i livet er, hvordan søke jobb, hvordan forholde seg til tid…osv for en gruppe mennesker på mellom 18-30 år, hvor mange av dem også er alenemødre. Gjennomsnittsalderen er på 25 år.  Parallelt med dette her drives det da en slags barnehage hvor foreldrene/mødrene kan plassere ungene slik at de kan gå på disse kursene og senere gå på jobbintervjuer.osv.  Før de blir valgt ut blir det gjort reachearch om hvem de er gjennom papirutfyllelse og deretter hjemmebesøk for å sjekke om forholdene stemmer. På SDL er jeg på onsdager og torsdager. På onsdagene er det som regel hjemmebesøk hos nye medlemmer, ellers er det i barnehagen jeg er. Jeg er med på veiledningene på torsdagene og i barnehagen dersom det ikke er veiledning.  Det som er veldig bra med dette prosjektet er at det ikke er helt gratis, men at de må betale 10%.

Her er en av treningene, hvor de skulle gå i grupper å diskutere :)
Det som var litt morsomt var at de ikke turde å prate med meg den dagen i begynnelsen. Etter halve dagen kom ei jente bort å prøvde seg på engelsk, og jeg svarte på engelsk og gassisk når hun ikke forstod. Plutselig kom resten av gjengen også, når de forstod at jeg kunne litt gassisk. 

Barnehagen jeg er i. Foreløpig er det veldig få barn her, bare 5 stk. Grunnen til dette er at SDL har to "perioder."
periode 1: mai- oktober: er den rolige måneden, hvor det er få mennesker i barnehagen og få mennesker på kursene. Dette fordi de har nok mat..osv forde det er blant annet mange sosiale sammenkomster i kulturen her hvor det blir servert mat..osv.. eks famadiana : som er en feiring når noen dør eller når de senere skal gjøre noe med beinene til de døde.
periode 2: oktober -mai: da kommer det mange til SDL ,fordi da er alle pengene brukt opp og det er ikke så mange sosiale sammenkomster lengre. I tillegg er det ofte ekstra utgifter når det kommer til f.eks skole...osv.

Normalt sett er dagene kjempespennende og kjekke, men også fyllt av ting jeg ikke skjønner meg på.
I dag hadde jeg en anderledes opplevelse da plutselig hun ene ansvarlige skulle gå for å gjøre papirarbeid.. og der satt jeg helt alene med disse 4 barna, som etterhvert bare gråt og gråt, fordi de var så trøtte og ville til mamma. JEg fikk prøvd alle slags mulige måter å trøste dem på, men det gikk rett og slett ikke. Jeg måtte rett og slett hente hun ansvarlige igjen, men hun fikk dem ikke til å slutte hun heller. Det gav seg litt når de fikk mat i kroppen da. 

Prosjektet  SDL har også andre prosjekter knyttet til dette, som blant annet den andre plassen jeg har praksisplass; Akanintsoa. Som er et hjem for barn som av foreldrene av en eller annen grunn ikke kan ta vare på ungene sine, noen er også foreldreløse. Alderen på barna der er mellom 3-21 år og de er 21 barn som bor der. De har også egne lærere der , fordi de fleste barna henger litt etter når det kommer til undervisningsdelen i skolen. Noen har ingen kontakt med foreldrene mens de fleste møter dem /slektninger en mnd. i løpet av året. Dersom de ikke har foreldre har institusjonen ansvar for å skaffe en fosterfamilie som barnet kan besøke denne tiden. institusjonen startet allerede i 1985 og har bare steget i «velferd» frem til i dag. Den er da finansiert både av den lutherske kirken, turister som donerer penger, og andre venner som donerer penger,  men også 60% finansiert av det norske misjonsselskap i Norge. Noe som resulterer i at barna der har det godt. De er til sammen 8 ansatte her, hvor 2 er lærere, 2 i administrasjonen, en sjef, en husmor og to vakter. Hverdagen deres går som regel i skole, ellers bønn, vasking av klær, området. Her følger de visjonen at alle skal hjelpe til, til og med den minste på 3 år. Disse barna var jeg da på en ukes tur til Morondava, som kommer mer i neste innlegg.

Jeg har også praksis på et barnehjem drevet av den katolske kirken her på Madagaskar; "Missionaire de la Charite". Som er et senter for fattige familier som ikke klarer å ta vare på barna sine, foreldreløse barn, bortkomne barn eller barna til foreldre som er i fengsel. Underernærte barn, som kommer hit for å få mat, tilsyn eller tilsyn/hjelp med mor og barn.…osv. De kommer ofte fra steder langt borte, og får da ikke sett ungene sine så ofte. Noen er også foreldreløse eller har foreldre som er i fengsel. Det sies at de skal være her opp til 3 mnd, men så langt blir barn her opp til flere år. Et av hovedproblemene er at gassiske familier er store, slik at søsken må passe andre søsken, noe som forhindrer dem i å komme seg på skolen. De har en skole der for barna som ikke har råd til å kjøpe skoleuniform å gå på den offentlige skolen. Dette senteret  blir da bare finansiert av den katolske kirken, og er en stor kontrast til det andre barnehjemmet jeg har. Bare på den ene avdelingen jeg er på er det rundt 50 barn fra et halvt år- 8 år. De har små/trange lokaler og er få ansatte i forhold til alle barna. Noe som gjør det litt vanskelige å finne konkrete arbeidsoppgaver jeg kan gjøre, eller bare fokusere på noen barn av gangen, fordi alle er så utrolig kjærlighetssøkende og alle skal klemme, holde en i hånden, sitte på fanget. Her kommer det ikke til å komme noen bilder som helst, fordi det er ikke lov å medbringe kamera hit. Spesielt her blir jeg testet veldig på det å forstå ting de gjør her. I mitt hode tenker jeg hvorfor i alle dager gjør de dette her, eller stakkars barn som...... men som regel dagen etterpå finner jeg ut at det som regel er en bra måte å gjøre ting på. 

JEG MÅ BARE FÅ SKRIVE HER AT I NORGE HAR VI ANDRE REGLER PÅ DET MED TAUSHETSPLIKT OG SLIKT ENN HER NEDE. JEG HAR BLANT ANNET FÅTT LOV TIL Å DELE BILDER FRA TO AV ARBEIDSPLASSENE, MEN VELGER SELV OG PRØVE Å IKKE VELGE BILDER AV ENKELT PERSONER...OSV OG GJERNE NÅR DE SITTER MED RYGGEN TIL, FORDI JEG SELV FØLER DETTE BLIR MER RIKTIG. DET HADDE VÆRT ANNERLEDES DERSOM JEG VAR VOLONTØR, MEN JEG ER I PRAKSIS DENNE GANGEN, SÅ DET ER GRUNNEN TIL FÅ BILDER OG SOM REGEL RYGG BILDER.

Ikke alltid like lett når teknologien ikke er på min side.

Nå har jeg som sagt begynt i praksis, og det er kjempe interessant! Grunnet data som ikke har fungert og internett som for øyeblikket ikke har vært tilgjengelig der jeg bor, så har det vært utrolig lite oppdateringer, men satser på en lysere fremtid! :P  Ikke minst har eg vært borte i en uke på tur sammen med det ene barnehjemmet jeg har praksis på, noe som både ble en kjekk, men også utrolig utfordrende, krevende og lærerik tur. :)  Ellers det eg har drevet med:

Ellers har jeg vært med min venn Luc og besøkt bestefaren hans, og lært hvordan de lager
murstein. Disse er da noe og 80 år gamle, og må fremdeles jobbe for å ha mat på bordet.

Alltid flott når noen stiller opp med hjemmelagd grønnsakssuppe! <3

Her er det helt normalt å gå tur med både kuene og grisene midt i gaten.
De skal selvfølgelig frakte dem et sted, men er like morsomt å se hver gang.

Her er det ene barnehjemmet jeg jobber på. Et barnehjem som er godt støttet og finansiert av NMS i Norge,
noe man kan se veldig klart og tydelig at de har det bra på dette
barnehjemmet, noe som selvfølgelig er flott!

Jeg var på en seminardag sammen med SDL, noe jeg kommer til å fortelle litt mer om senere.
Der hadde de gruppearbeid, og jeg ble så overrasket over hvor utrolig flinke lærerene var!.
ikke minst måte jeg lære dem en norsk sang, humor!

lokalene for veiledningen/seminaret.

Jeg har fått gleden av å kunne gi noen litt arbeid en dag i uken.
Dette er min fantastiske hushjelp Faly(glad), som vasker klærne mine , rommet en gang i uken, og
stiller opp med en god og herlig middag, enten gassisk eller norsk :)

Hushjelpen er superdreven på boller og bakst!

Jeg fikk dratt på min første konsert med en skikkelig kjent gasser.
Olombelo Ricky heter da han. Er bare å søke opp på youtube om det skulle være av interesse.

Det er tennisbane her, som måtte testes ut. Kan ikke si jeg var så særlig flink, men
varm ble jeg vertfall.

Konsert med Toky og bandet hans.

Fjelltur sammen med sykepleierstudentene til fjellet IBIDI (tror jeg).

for en flott gjeng. 

på slutten kunne vi bade her, var vertfall deilig for min del å stappe tærne nedi. 

What a joy! Jeg fikk skaffa meg en ovn, så nå kan jeg lage pizzasnurrer, boller og hva jeg vil!

SDL har en barnehage jeg er lit i, slik ser den ut innvendig. 

Ser ikke dette bare helt idyllisk ut? Det fins en konfektbutikk her.
uheldigvis for meg så likte jeg bare 1 av dem, men mine naboer ble veldig glade. 

Jeg kommer til å skrive litt mer om både arbeidsplassene jeg er på i løpet av uken, eventuelt noen litt interessange historier og ikke minst mer om turen jeg var på en hel uke sammen med barnehjemmet, men det kommer litt etterhvert! :)

I morgen begynner jeg i praksisen min :)

Jeg vet ikke helt om jeg skal grue eller glede meg til i morgen. På den ene siden kjenner jeg det skal bli godt å starte på det jeg er kommet ned hit for,  men på den annen side kjenner jeg at det er litt skummelt. Ikke fordi det er skummelt å jobbe, men fordi ting er så forskjellig. Mye nye inntrykk og mye informasjon! Så det skal bli spennende å se hvordan dagen i morgen blir :) ikke minst hvor mange galne ting jeg sier på gassisk, og om jeg i det hele tatt får komme tilbake, hehe, neida.  I morgen er det et barnehjem som står på timeplanen, så tipper jeg kommer til å være helt slips når dagen er omme :)

You ran 4,13km less and 0,12 km slower than the average of your past 7 runs..................Outch!

Rød i trynet, JA!

Motiverende overskrift eller? Det var det som kom opp på jogge-appen når jeg var ferdig med dagens økt. Da var det altså 5 uker siden sist jeg jogga! Kjenner at jeg nesten er litt flau.Normalt sett så pleier jeg å jogge opp til flere ganger i uken, men siden jeg kom ned hit, så har det ikke vært særlig prioritert.
Mye grunnet at jeg ikke har lyst å jogge forbi så mange folk, siden det er mennesker over alt! Men i dag var det nok utsetting.  Overskriften min forklarer en hel del om hvor redusert løpingen min har blitt :)
Tror til og med du pappa, hadde slått meg langt ned i støvlene i dag! Det ble bare 3,7km på meg i dag, og ikke var de kjappe heller. Prøvde meg på planken, som jeg har klart å holde i 2 minutter, den var redusert til 1 minutt :)

MEN, på den positive siden så er det mye FORBEDRINGSPOTENSIALE! Gleder meg til å se fremgang igjen/komme tilbake til formen jeg var i!
Ha en super lørdag! :D

Kjentfolk på Madagaskar!!

Tidligere hald student Lalaina!!! :)
Kan ikke tro at det er nesten 3 år siden jeg så ham sist!

Mihantra var i norge på folkehøyskole. Ble kjent med han da han var i Norge
på TMF leir :) 

Spesielt til Marte: Dette er "vannet" vårt, som ikke er vann lengre.....
(enda)

Hverdagsbilde på markede i kjøttavdelingen. 

Nå har jeg kjøpt med 5 gassiske barnebøker. Nå skal det leses for alle penga ;)
Jeg klarte å lese 1,5 side før jeg var totalt utkjørt ....haha