Mye som skjer på få dager.

Tror ikke jeg har følt meg så trøtt på leeenge slik som forrige onsdag. 

Jeg var som sagt med Jacky rundt å besøkte de ulike mulige praksisplassene, som var 6 forskjellige plasser. Etter den første plassen som var et senter for barn som er uten foreldre fra 3-18 år, trodde jeg at jeg hadde funnet min plass. Jeg ble kjempegiret og følte dette var bra. Men så besøkte vi sted etter sted, og alle plassene virket jo kanon spennende! Det store spørsmålet nå er vell heller hvilket sted jeg skal velge. Det skal ikke være lett… Men på alle plassene vi besøkte, så var jeg så fokusert og prøvde å høre etter på hva de sa på gassisk osv. Til min forundring forstod jeg en god del, og prøvde å prate med det jeg kan av gassisken.  Besøksrunden var vell ferdig omkring kl 3 på ettermiddagen og startet kl 08.00 på morgenen.  Da jeg var ferdig var det bare å gå rett i seng, jeg orket ingenting. Helt totalt utmattet. Jeg kommer til å skrive litt mer om de ulike arbeidsplassene senere når jeg har fått bedre informasjon og bestemmer meg for hva jeg vil gjøre. 
Utenom dette, så har jeg vært en del rundt å reist, pga at det ikke kunne være språkkurs den første uken. Men jeg hadde språkkurs sammen med Thomas i stedet for. Den uka var det en slags camping møte på hjemplassen til Thomas, i Ankaramalaza. Vi bestemte oss derfor for å dra dit i helgen, å besøke moren og søsteren til Thomas.

I dette bygget er det jeg bor, velkommen tilbake til internatliv... :P

For å komme til Ankaramalaza må vi først reise til Manakara.
Der bor nemlig min goe venn Kennedy! Det var så
uvirkelig å treffe han igjen, jeg gikk rundt å trodde jeg bare drømte. 

Her skal vi da videre fra Manakara- Ankaramalaza.

Å være på biltur på Madagascar er jo alltid et eventyr i seg selv.
for to år siden, måtte vi ta en skikkelig omvei, pga veien var kuttet av alt vannet i regnsesongen. Denne gangen var det en så enkel ting som at det var hull i dekket.  I følge norsk (min) tenkning: vi må stoppe å bytte dekk.
Neida.. her skulle vi kjøre å håpe på at vi kom frem før absolutt alt luften var ute....(et ekstra dekk hadde de ikke tatt med seg....      Historien fortsetter med at etter en stund, ble luften bare mindre og mindre, og vi måtte stoppe. Det blir bare bedre og bedre! Da var det å prøve med sikkerhetsnål og pinne for å "tette" til der luften kom ut, og prøve å kjøre videre. Det virket for 10 meter, og deretter var det ingenting luft lengre. Det var da det ble pausetid og vi kunne gå ut å vente på at noen med ekstra dekk skulle passere. Videre vet ikke jeg hva som skjedde, men vi kom oss frem tilslutt.
Normalt sett kjenner Thomas de som kjører denne ruten, fordi det er ikke så mange som kjører daglig. men fordi det er mange folk som drar til Ankaramalaza i anledningen at det er møter..osv der, så er det mange sjåfører som utnytter dette. Ikke nok med at de gjør det, så tar de også ekstra betalt. 

Jeg lærte noe nytt atter en gang. Den frukten (den grønne store klompen) er en supergod frukt.  I den gassiske kulturen er de litt overtroiske ang. denne frukten. De tror det at hvis noen tar med seg en slik i bilen, da vil dekket punktere.
Så kanskje det var noen som hadde smuglet med seg en slik en siden vi fikk punktert hjul?  (men greit å vite til en annen gang, jeg kunne lett ha funnet på å tatt med meg en slik hjem til Antsirabe.)

Klar for kirken, men pga mangel på speil, så må man bruke det man har for å se om man ser ok ut for kirke.

Pga camp møter på denne plassen var det mange folk overalt! Så da var det deilig en ettermiddag å kunne gå langs rismarkene og finne en plass hvor man kunne slappe av å nyte omgivelsene.

Det hverdagslige i Madagascar. 

Her er da broren til Thomas, Donnè.

Morsomt å treffe på kjentfolk her. Nr 2 fra høyre var jeg å reiste rundt med forrige desember for å intervjue de som var kanditater for å reise til amreika eller til norge gjennom hald internasjonale senter. Han var her for å bli ordinert til shephard. Hyrde, i kriken som driver ut de onde ondene.

Her er da Donne, og moren til Thomas og Donnè.

Som sagt folk overalt, rene slektstreffet. Her er da søskenbarna til Thomas og Donnè. 

Hjemturen bød på nok et eventyr. Denne gangen var det ikke et punktert hjul, men pga de dårlige veiene, datt begge baklysene av underveis, og når vi kom til en liten oppoverbakke, så klarte ikke bilen å komme seg opp.. Da måtte alle ut av bilen å gå. Det som gjør det ganske morsomt er at inne i denne bilen så er vi 19 personer pluss sjåføren. Som vil si det er litt av et arbeid å få alle ut. Bilen kjørte opp det bratteste av bakken og stoppet for å få inn passasjerene. Jeg sa: hvorfor kjørte han ikke opp hele bakken, han vil jo ikke klare å komme opp resten heller nå... Jeg hadde rett, så når alle hadde komt seg inn i bilen, prøve bilen å kjøre opp resten av bakken, men det endre opp med at alle måtte gå ut enda en gang å gå opp resten av bakken også. Humor! 

det var da denne første delen av bakken bilen ikke klarte å komme opp.

I Manakara igjen fikk vi kanongod middag hos Kennedy og kjæresten hans Miriam. Vi fikk se hvordan han bodde, og det var kanonkjekt!

ny frukt ble smakt, en av få som jeg ikke helt likte veldig godt. Den var sur!