Tre flotte uker er i ferd med å ta slutt....

Lac Tritriva

Det er nesten litt skummelt å tenke på hvor fort disse tre ukene her i Antsirabe med språkkurs har gått. Vi har til og med klart å ikke rive hodet av hverandre, vi fire jentene som har bodd i lag. Jeg kan ikke tro at vi har vært her på Madagascar en hel måned! Whao! På den annen side skal det bli godt å komme «hjem, Sabotsy Namehana», hvor Marte og jeg skal bo.Det skal bli greit å begynne i arbeid, bli kjent med gasserne i område,drite oss ut språkmessigt, oppleve nye ting, lære mye...osv. Det skal bli godt å begynne på det vi har kommet for!

Rene og pene!

I det siste har det vært fridag for gasserne , så da har vi benyttet anledningen til å prøve å være sporty. Vi har nemlig vært på sykkeltur. For å gjøre en lang historie litt kortere så: Vi begynte klokken 9, (lånte sykler en hel dag for 15000 ariary = ca 45 nok.). Vi klarte å punktere med en av syklene, men fikk hjelp av de hjelpsomme gasserne! For så å fortsette i vamen i noen timer til, i skikkelig terreng, kom vi endelig frem til «Lac Tritriva». En gammel vulkan hvor det har blitt sjø oppi krateret. Der var det visst vanlig å komme hvis det var ett eller annet man ønsket, f.eks hvis en ikke kunne få barn, så kunne en komme til lac Tritriva, ofre noe og deretter ta blodet i sjøen. Det var også et par som hadde tatt selvmord der, fordi de fikk ikke lov å være sammen eller noe slikt. Vi ble guidet rundt, ikke bare av guiden, men også 8-9 under som ville selge oss steiner. Det var en utrolig flott sjø! Helt nydelig, men da vi skulle videre, begynte det å regne. Langt om lenge kom vi oss endelig til asfalt vei, og turen hjem kunne gå litt fortere. Trøtte, skitne og våte kom vi tilbake omkring klokken 4. Hele dagen hadde vi vært borte på sykkeltur, men det var en flott tur! Gjett om vi sov godt den natten?

 


Koselig samling :Vi hadde invitert Tsanta, Clara, Niaina, Mary-Ann og Julie på biff med fløtegratinerte poteter og peppersaus. Desserten var selvfølgelig hjemmelagt eplepai med vanilje is. Utrolig koselig kveld med koselige folk. Ble mye spising, men også litt UNO og Joungle Speed spilling :)

Vazaha på villspor! 
Marte og jeg har en tendens til å være litt eventyrlystne iblant, så ut på tur var vi. Vi gikk innover en sti hvor vi egentlig aldri ville ha gått til vanlig, men der traff vi på en haug med under som var skikkelig glade for å se oss. Vi spurte om vi kunne ta bilde av dem, og fikk lov. Plutselig var vi omringet av omtrent 20 unger, hvor alle ville bli tatt bilde av. De var herlige gitt. Etterpå gikk vi hjem (eller den veien vi trodde var hjem.....). Vi gikk og gikk, og følte oss mer og mer usikre. Vi spurte noen jenter om det var den retningen Lovasoa lå, og de sa ja. Noen minutter senere kom de samme jentene springende etter oss , de hadde sagt feil visstnok. De tok å følgte oss inn i en skikkelig rar gate og sa at vi var der. Men vi var mitt uti ingen plasser, hvor det var skikkelig mørkt. Vi har hatt tre uker med språkkurs, så det er nesten litt flaut å si, men vi klarte ikke kommunisere med dem og fortelle dem noen ting. (vi har lært mer skriftlig gassisk, den muntlige delen får vi ta når vi kommer til SabNam). Aldri mer ut på tur uten ordbok! Heldigvis fikk vi kommunisert til dem at vi kunne ta posiposi til hotel Term(rett ved Lovasoa). Gassere er virkelig ikke så verst. De er skikkelig hyggelige og hjelpsomme! Turen i posiposièn gikk i både bønn og lovsang om å komme trygt hjem. Det var ikke bare litt vi hadde rotet oss vekk heller, men vi kom oss trygt hjem.
Konklusjon: Turen vår ,som skulle vare i en liten time før det ble mørkt, endte opp med å bli en tre timers tur, og bekmørkt var det når vi kom trygt og godt hjem. 

Vi er ikke redde i det hele tatt!

I dag var vi igjen gira på sykkeltur. Vi hadde med oss Tsanta, som skulle ta oss med til noen varme kilder. Sykkelturen bort gikk utrolig bra, det var koselig å prate litt underveis mens vi syklet. Ellers så var det varmt, det var sol ,rett og slett bare velstand. Varme kildene bestod av et hus hvor man kunne få være i et badekar som var fylt med vann fra en varm kilde. Det var skikkelig varmt og deilig, jeg badet ikke men kjente på vannet. Det var litt morsomt fordi det var en plass for utlendinger og en annen for gasserne. Den for gasserne er veldig mye mer skitten, snakk om særbehandling for utlendingene.

 

Uten mat og drikke duger heltene ikke!

Badekaret med den varme kilden inni dette huset

Idyllisk utsikt under sykkelturen

Til slutt, men ikke minst vil jeg takke Sigrunn, Maria, Mary Ann, og Marte for 3 flotte uker på Antsirabe.
Dere er utrolig digg! Jeg har storkost meg sammen med dere!
Kommer til å savne dere når vi splittes i morgen! Lykke til i arbeid, snakkes!